Vi er plassert en ti minutters busstur fra byen i et leilighetskompleks bestående av tre bygninger med leiligheter, og en bygning med "single rooms"(har allerede begynt å slite med å finne det norske ordet). Jeg og Oda har hvert vårt "singel room", og de føles akkurat som et hotellrom på et fint hotell i utlandet. Vi har dobbeltseng for oss selv, eget bad med badekar, kjøleskap, mikrobølgeovn, vannkoker og tv på rommet og en liten seksjon til klær i gangen. Rommene er rett og slett helt perfekte!
Da vi hadde fri fra jobb i dag, sov vi en stund, før vi prøvde dusjen og gikk på oppdagelsesferd for å finne matbutikken. Vi laget oss frokost på felleskjøkkenet, noe som ikke var det reneste, koseligste jeg har sett, men det kunne se ut til at vaskedama hadde hatt fri i helga, så vi er klare for å gi det en ny sjanse i morgen.
Buss-situasjonen her er rett og slett helt fantastisk fascinerende. Vi hadde ingen anelse om når bussene gikk, så vi tuslet opp til bussholdeplassen i god tid, og sjekket ut bussrutene. Da vi omsider hadde funnet ut hvilket stopp vi befant oss på, sjekket vi tidene, og stilte oss klare for tiden som sto oppført. Vi ventet over to teoretiske stopp før bussen kom på et tilsynelatende helt tilfeldig tidspunkt.
Vi går på bussen og begynner å fortelle hvor vi skal, noe busssjåføren bryr seg greit lite om; han strekker ut hånda og venter på penger, og ser nesten litt sjokkert ut når vi spør hva det koster. Jeg gir han en 10'er, og tiden er nok knapp, for han kjører videre mens han veksler med meg. Jeg føler med ett jeg er en del av buss-scenen i Switch, og gjør mitt beste for å holde balansen frem til jeg, med hodet først, entrer setet for handikap, og må reise meg opp igjen og prøve en gang til for å finne et sete jeg faktisk har lov å sitte på. Jeg tror vi kan konkludere med at busssjåførene her er helt vilt effektive, for vi var faktisk i byen til et av tidspunktene som stemte med tabellen!
Byen er kjempekoselig, men antagelig laget for mennesker med litt mer retningssans enn jeg har. Vi turte ikke annet enn å hoppe av bussen så fort vi så St.Patrick Street, og endte opp med å gå iallfall tre ganger så langt som nødvendig. I går kveld hørte vi noe om en Lidl-butikk rett ved St.Patricks Street, og da vi fant den, klarte vi oss relativt bra...helt til jeg gikk rett forbi skolen vi skulle møtes på, og vi fant ut hvordan det ser ut når en har gått alt for langt. Kort sagt, kommer vi til å bli ordentlig spreke hvis alle dager blir som denne.
Vi har også møtt en gjeng tyske lærlinger som bor på samme sted som oss. Disse lærlingene var superkoselige, og takket være et par av dem, som tydeligvis er litt mindre bønder i byen enn meg, har vi nå lært hvor og hvordan vi skal gå både på og av bussen når vi skal hjem igjen. Jeg ser foreløbig veldig fram til å bli bedre kjent med disse.
Jeg kunne ha skrevet en hel bok allerede i dag, men vi må dra herfra halv ni i morgen for å være i byen igjen til intervju og innkjøring i bedriften vår, så jeg bør nok prøve å få meg litt søvn snart...også er jeg såpass nervøs for intervjuet at jeg tror jeg skal rekke å øve litt mer for meg selv og. .
Oppdatering kommer fortløpende.
- Sandra
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar