Som tidligere nevnt, skal jeg jobbe i en barnehage med SFO-ordning mens jeg er her. Barnehagen ligger helt på toppen av byen, og krever et kvarters fjellklatring å komme seg til hver dag...så jeg regner igrunn med at jeg får en ordentlig bra rumpe med meg hjem igjen.
Etter intervjuet på tirsdag, som forøvrig gikk kjempefint, ble vi satt rett inn i jobbsituasjonen, og begynte første dagen med å jobbe overtid. Overtid her betyr forresten mer enn 6 timer(inkl 30 mins lunsjpause, og minst én te-pause).
Barnehagen har en filosofi som har som hovedmål å ha flest mulig glade og fornøyde barn. Barna får et bredt utvalg aktiviteter, og får stort sett gjøre akkurat som de selv vil. Det bør vel også nevnes at barna kun er i barnehagen et begrenset antall timer om dagen. Barn i toårs-alderen er der i to timer(12-14), barn fra 3 til 4 er der i tre og en halv time(8-11.30), og fra kl 14 til kl 18 er det SFO-ordning for skolebarn fra 4 til 12 år.(Ja, de begynner på skolen når de er 4 år, men begynner ikke i førsteklasse før de fyller 6).
Mitt aller første inntrykk av barnehagen var at den virket ganske lik den norske barnehagen, men i noe mindre skala. Der tok jeg feil.
Noe er selvfølgelig ganske likt, barna leker med biler, klosser og modell-leire her og, men det er stort sett det som er likt. Lunsjen har en bestemt tid, og en bestemt plass, men om barna ikke vil sitte ved bordet, er ikke det noe stort problem. De går til og fra søppelbøtta gjennom hele måltidet, og om de vil bytte plasser underveis i måltidet, så gjør de det. Dersom et barn er veldig inn i leken sin når det nærmer seg lunsjtid, og de blir veldig lei seg hvis de må avslutte leken, velger ofte de voksne heller å la barnet ta med seg leken til lunsjbordet, enn å gjøre barnet "upset"(sliter mer og mer med norske ord). Dette hadde ikke skjedd i Norge.
Denne delen med å unngå å røre ved barnets negative følelser sitter sterkt i barnehagen. Jeg er av den strenge typen, som stort sett skal ha det sånn som jeg vil ha det, og derfor har det jo selvfølgelig skjedd et par ganger at jeg har satt på plass barn som går fysisk til verks på meg når de får et nei. Da har jo ofte barn den refleksen at de setter i et hyl og håper noen med litt sympati kommer løpende...og det gjør de hver gang. Da barna er i barnehagen i så korte perioder, tar ikke barnehagen seg av oppdragelsen i større grad en nødvendig, og vil heller beholde barnets humør enn å ta opp "fighten".
Glade barn, det får de. Barna er stort sett alltid fornøyde, smiler stort sett alltid fra de kommer til de drar igjen, og slik jeg ser det, tror jeg barnehagen er mer ett fristed for barna her, enn det er i Norge. Lederen for barnehagegruppa fortalte meg på fredag at de ønsker at barna skal få føle seg som barn i størst mulig grad, og ikke trenge å styres av klokka og et reglement allerede som to-åringer, og det er jo etter min mening en veldig fin tanke. Det er også fint å se hvordan barna reagerer når de får boltre seg som de vil, men jeg kan vel innrømme at jeg sitter med en liten bekymring rundt hvordan de er forberedt på å faktisk få noen "nei" i løpet av livet.
På SFO er ordningen noe annerledes. De voksne sier nesten ikke "nei" her heller, men det er samtidig mye klarere grenser. Barna får teste grensene sine, og gjøre ting de kanskje egentlig synes er bittelitt skummelt. Det er lagt til rette for at barna skal kunne klatre i høye stillaser, og sliter de med å komme ned, blir de aldri løftet, de blir veiledet slik at de neste gang klarer det selv. Akkurat det, tror jeg er noe norske barnehager kan bli enda bedre på, slik at vi får litt mer robuste barn.
Det er også arrangert en fellesaktivitet hver eneste dag. Denne uka har barna vært så gira på "Catch the flag" at det har blitt den samme leken hver dag. Det er lett å se at de barna som har mye tid på SFO er ekstremt gode til å samarbeide, rett og slett fordi de har lært at de må samarbeide for å vinne leken. Det bør også nevnes at de aller fleste av barna er svært veloppdragne...og de har gått i barnehagen som små og.
Mens SFO i Norge er plassert slik at barna fint kan gå fra skolebygningen til SFO-bygget(noen ganger i samme bygningen), er det større avstander her. Fra en skole som ligger like ved barnehagen, kan barna hentes av de ansatte på SFO-ordningen, men fra de andre skolene, må foreldrene dra fra jobben sin for å hente barna på skolen, kjøre dem til barnehagen, og dra tilbake på jobb. En god del av barna har også egen "au pair", eller "child keeper" som følger og tar hånd om barna de timene de ikke er på skolen eller SFO.
Til slutt må bare få si at jeg er dødsimponert over "after school-arrangement", og alle de engasjerte menneskene som jobber der. Alle barna jeg har snakket med, sier de aldri vil bli for gamle til å komme tilbake dit, fordi de liker seg så godt. Og det inntrykket jeg har fått, har vært 100% positivt. Det er rett og slett lek kombinert med kjempegod omsorg og fokus på å la barna opparbeide seg mestringsfølelse, og lære å bli robuste og selvstendige.
Og det MÅ bare nevnes at bemanningen er ENORM. På en gruppe med 12-16 barn(i 3-4 årsalderen), er det til en hver tid minst 5 voksne. Gruppene for to-åringer er på maks 12 barn med samme bemanning. For meg blir dette nesten litt i overkant og jeg føler nesten ikke at det er igjen noe jobb til alle, men for barna tror jeg dette er veldig positivt. De har til en hver tid en voksenperson som har tid til dem, og det er rett og slett bare noe vi kan drømme om i norske barnehager. Jeg vet ikke hvor pengene kommer fra, men jeg vet at økonomien er svært annerledes enn i de barnehagene jeg kjenner til fra før, til tross for at både de norske og denne er kommunale(offentlig som de kalte det her).
Uka har selvfølgelig ikke bare bestått av jobb, men da jeg begynner kl 12 og er ferdig kl 18 hver dag, skjer de fleste av mine oppdagelsesferder på morgenen før jobb, slik at jeg kan dra "hjem" til middag i sju-tiden. På mandager og fredager er jeg så heldig at Oda har fri, og derfor står for middagen. Ingenting er bedre enn å komme til ferdig middag laget av en kommende mesterkokk!
For at dette innlegget ikke skal bli noe uutholdelig lenger enn det allerede er, tar vi helga i korte trekk;
Fredagen besto av middag(made by Oda), vorsing hos noen av våre nye tysker-venner og tur på byen med en hel gjeng av både nordmenn og tyskere, i puber der alle nasjonaliteter var representert, og aldersspennet gikk fra 18 til 60...
Lørdagen brukte vi litt tid til shopping i byen(stort sett mat og ting vi bruker opp før vi drar, for kofferten er allerede for tung). Kvelden tilbragte vi med hjemmelaget pizza og film med tysker-vennene våre.
I dag er planen å forlate rommet etter jeg har holdt "skype-tale" i min brors konfirmasjon, spise middag hos tyskerne og teste ut treningssenteret og bassenget.
Noen bilder fra oppdagelsesferdene:
Postmannens sykkel <3
De typiske rekkehusene hvor hver leilighet har forskjellige farger
Universitetet...som hentet rett ut av en HarryPotter film
Hagen/parken utenfor soverommene våre
PS: Jeg velger å ikke fortelle navnet på barnehagen, og heller ikke legge ut bilder derfra, slik at jeg i større grad kan være ærlig med dere om akkurat hvordan jeg opplever det.
PPS: Her er linken til Odas blogg. Siden vi stort sett gjør alt annet enn jobb sammen, vil dette være en annen synsvinkel på akkurat de samme tingene som jeg forteller dere om. I tillegg er hun ufattelig god til å legge merke til de småtingene jeg overser: odainireland.blogspot.no
- Sandra
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar